Jeg hører til den første etterkrigsgenerasjonen, oppdratt av de som opplevde krigen. Krigstraumer visste man lite om den gangen og få fikk hjelp. Jeg så mye alkoholmisbruk rundt meg der jeg vokste opp i typiske arbeiderstrøk.
Jeg hadde det ikke lett selv, men for meg ble det normalt, det førte til at jeg ble analytisk av natur og undret meg over det som skjedde rundt meg. Jeg var eldst av fire, hadde dermed ingen storebror eller søster. Nabogutten var noen år eldre enn meg og tok rollen som min storebror. Han tok meg med på kjelketur og passet på meg. Men hvem passet på ham? Ofte når han kom fra skolen, ble han banket opp av klassekamerater. Det skjedde flere ganger rett utenfor hjemmet hans. Den snille gutten som aldri gjorde noen noe, ble banket opp og jeg kunne ikke stoppe det. Jeg ropte at de skulle la ham være, men fikk beskjed om å holde munn, jeg var bare en drittunge. Jeg ropte på voksne, men de sto bare bak gardinene og så på. De ga meg beskjed om at vi blander oss ikke i andres saker. Erfaring fra krigen, antagelig, men hvorfor skulle det gå ut over barn?
Guttens mor ropte på guttens far, men det hjalp ikke for han satt full inne i stuen. Jeg var ikke begynt på skolen den gangen dette hendte, men glemmer det aldri.
Vi flyttet til et mindre sted, det ble ikke noe bedre der. Jeg husker særlig en far jeg oppfattet som ond da jeg var barn. Tror både kone og barn fikk gjennomgå der. Den ene gutten hadde fått sykkel, men faren traff på ham en dag han kom fra jobb og gutten var ute og syklet. Faren mente gutten ikke syklet ordentlig. Han brakk av en lang, tynn seljekvist, slike som vi unger kalte pisk, og gikk bak gutten mens han syklet og pisket ryggen hans. Særlig opp bakken ved huset fikk gutten gjennomgå. Gutten gråt hele veien hjem mens han syklet etter beste evne. Det provoserte meg å se, men igjen var naboene passive; man la seg ikke opp i andres saker. Så kjekt å ha slike moraletiske teorier å gjemme seg bak. Jeg som barn kom ingen vei, ingen hørte på barn.
Jeg så mange slike tilfeller. Vil nevne en til. Jeg jobbet i en liten butikk. I området rundt var det bygget nye blokker. Det medførte en del kommunale leiligheter. Disse menneskene ble skaffet leilighet, men så var det slutt, ingen oppfølging. En liten gutt, antagelig gikk han i første klasse, var ofte utenfor butikken. Han sto med sykkelen sin og så inn døren til oss i all slags vær. Dårlig kledd var han som regel; kald og våt, ville tydelig ha kontakt, men våget ikke slippe sykkelen. Det var ensomhet, utrygghet og sorg å lese i blikket og han var tynn. Det viste seg at mor var aleine med han, hun var prostituert og brukte dagen i byen for å tjene penger. Gutten gikk aleine til hun kom hjem en eller annen gang på ettermiddagen. Vi i butikken kjøpte rundstykker og pålegg og laget til mat til ham så godt vi kunne. Vi så jo hva som ble handlet av mat der i huset. Mor gjorde helgeinnkjøp, det besto av en pose gulrøtter, en pakke spagetti og en kasse øl en gang og det var ikke bedre ellers heller. Ikke lørdagsgodt til gutten.
Jeg kunne ramset opp historier i fleng. Prøvde å gjøre noe for disse menneskene, gikk på sosialkontoret og spurte hva de hadde å bidra med når barn hadde det slik. Svarene var: ”Du får sende dem hit så skal vi gi dem litt penger”. Tonen var sur og oppgitt. Jeg prøvde å forklare at disse trenger mer enn penger, ungene må reddes de kan ikke ha det slik. De må hjelpes som familie. Svaret jeg fikk var: ”Eplet faller ikke langt fra stammen, det er ingen vits i å gjøre noe for dem, de blir som foreldrene uansett”. Disse stakkars ungene var altså stigmatisert og fordømt av offentlig etat. De var forrådt.
Når mine egne barn ble så store at jeg fikk litt fritid, meldte jeg meg til tjeneste i politikken. Tenkte jeg ville prøve å få gjort noe innenfra. Jeg var bare en person, men jobbet under mottoet om at den som tror de ikke kan få innflytelse fordi de er liten, har aldri sovet i telt med en mygg. Holdningene jeg møtte, gjorde meg til en hissig mygg og jeg ble bl a meddommer i fylkesnemnda i håp om å både lære og prøve å bidra positivt. Jeg var med på å utarbeide partiets familiepolitikk og fikk igjennom mye der, men det hjelper lite når det ikke skjer noe i praksis. I min barndom var det kun barnehjem som var alternativet hvis ikke familie kunne overta. Seinere kom fosterhjemmene og etter hvert ble disse barneverninstitusjonene; de nye barnehjemmene der rus og overgrep florerer og ingen voksne vil gjøre noe.
Nå er vi kommet til 2018. Fremdeles blir de barna som lider mest forrådt; de blir alt for ofte værende i rushjemmene sine med vanskjøtsel og overgrep. De faller utenfor alt og får sjelden hjelp. Hvorfor? Barnevernet er fullt klar over dette og har bemerket det selv. Hvorfor splitter man familier som med letthet kunne vært hjulpet over en kneik, eller som får falske bekymringer mot seg, istedet for å hjelpe de som virkelig trenger det? Hvorfor har ikke vårt barnevern knyttet til seg kompetente medarbeidere for å hjelpe disse? Dette er spørsmål som definitivt krever svar.
as
Fakta om barnevernet 